Kort før jul skrev jeg et leserbrev, der jeg forsøkte å si noe om hvordan kunnskap og makt samspiller i formingen av framtidens Hemnes. Et krevende tema, men tror jeg fikk fram noe viktig.
Leserbrevet skapte intens debatt på Facebook. Ikke om temaet, men om min person. Det var uventet og ubehagelig.
Jaja, tenkte jeg, om ikke annet fikk jeg lokket fram bygdedyret. Vi sosiologer liker jo å observere sånt, mekanismene som regulerer det sosiale livet.
Hva er det ved min person som provoserer så veldig? Tror vi blir klokere, om vi framhever tre ulike posisjoner å ytre seg fra:
- Alle og enhver i Hemnes, 4500 folk som snakker på vegne av seg selv.
- En gruppe folkevalgte, som fremmer et budskap på vegne av sitt politiske parti.
- Personer som ytrer seg på vegne av sine fagfelt: læreren, legen, brannsjefen, bonden, næringslivslederen, og så videre.
Jeg kan puttes i alle tre båsene, for jeg er hemnesværing, sitter i kommunestyret, og er samfunnsforsker med norsk politikk som fagfelt.
Det er nettopp her utfordringen oppstår. Som menneske og politiker er jeg deltaker; som sosiolog blir jeg samtidig en observatør. Det ene hindrer ikke det andre. Forsøker å være ærlig om hvilken posisjon jeg ytrer meg fra, men forstår jo at ikke alle ser det like godt.
Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.
En dag, ei natt, og en ny dag, i november 2002, sov jeg 27 timer i strekk.
◦ Hammerbloggen ◦ 