Forfatterarkiv: Svein Hammer

Ukjent sin avatar

Hva er bærekraft?

av

Våren 2020 ble jeg invitert av Cappelen Damm til å skrive om bærekraft i ny lærebok for ungdomsskolen. En spennende utfordring, som jeg selvsagt takket ja til. For selv om bærekraft har blitt et omstridt ord, kommer en ikke forbi dets betydning i formingen av framtidens samfunn.

anlogiJeg har alltid likt begrepet, spesielt i norsk språkdrakt. Bærekraft. Kraft til å bære. Tilbudet om å skrive for skoleelever kom derfor som bestilt.

Det tok ikke mange minuttene fra invitasjonen var mottatt, til kreativiteten tok sats. Jeg ville introdusere ordet på et vis som ikke lukket det inn i en definisjon, men isteden «åpnet tankens rom». Løsningen ble å invitere leserne med langs en sti inn i skogen, fram til ei hengebru, laget av tau og planker.

Denne brua, som henger der mellom trærne, over ei kløft, har fått sin kraft til å bære oss gjennom en prosess som inkluderer både menneskelig samhandling, bruk av ressurser, samt ikke minst trærne og landskapet brua er festet i. Slik forsøker jeg å etablere en fortelling som får fram at begrepsinnholdet i bærekraft favner samspillet mellom sosiale, økonomiske og økologiske elementer.

Det er sikkert noen som synes en slik analogi blir hengende for mye i lufta (…) – men; jeg har fått gode tilbakemeldinger, og håper den vil fungere for både lærere og elever, som en vei inn i et komplekst, sammensatt begrep. Les videre →

Ukjent sin avatar

Foucault og nyliberalismen

av

Tidsskriftet Agoras temanummer Foucault og nyliberalismen forløste spenstige diskusjoner, i Klassekampen så vel som sosiale medier. De kritiske spørsmålene handlet om Michel Foucaults analyser på 1970-tallet er relevante i dag, samt om han distanserer seg nok fra «det nyliberale viruset»?

Agora og Sosdem-Nylib A1Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).

Tematisk overlapper tidsskrift og bok såpass mye at de blir parallelle utgivelser. Agora går dypere inn i Foucaults teoretiske, metodiske og analytiske landskap, mens jeg i større grad forsøker å anvende hans analyser til å si noe om norsk virkelighet.

I tillegg bestilte Ny Tid en anmeldelse av tidsskriftet, pluss at jeg kastet meg inn i debatten da Foucaults nyliberalismeforelesninger ble kritisert i Klassekampen.

Så; teoretisk-metodisk artikkel, ambisiøs bok, tidsskriftanmeldelse og debattant. Alle har de et felles forankringspunkt, nemlig at jeg gjennom 20-25 år har fylt min analytiske redskapskiste med begreper hentet fra Michel Foucault – og; på veien skrevet en bok om hans analytiske univers.

Bare nevner alt dette, som et bakteppe for resten av teksten. Neste steg blir en skisse av Foucaults forelesningsrekker om den moderne styringskunsten. Deretter sveiper vi gjennom en del av de andre tekstene i Agora 3-4 2020, før jeg imøtegår kritikk fra filosofene Arne Johan Vetlesen og Gabriel Rockhill. Jeg påstår at begge avslører svak forståelse for det de kritiserer. Les videre →

Ukjent sin avatar

Norge, flagget – og framtiden

av

Det norske flagget rommer et sett med symboler, som forteller oss noe om samfunnet vi lever i. Hvordan preger dette vår orientering, i møtet med en verden i endring?

I mai 2019 publiserte Edvard Lysne en tekst i Vårt land (link nederst), som via flagget presenterte en firedelt historie om Norge. La meg starte med å gjenfortelle hans tolkning. Ikke ordrett, for vi betrakter ikke nødvendigvis alt med samme blikket. Jeg har mine justeringer og tilføyelser, preget av min ferske bok om norsk samfunnsforming. Firedelingen er det likevel Lysne som har æren for:

Les videre →
Ukjent sin avatar

Det er nok nå (bokessay)

av

Linn Stalsbergs bok «Det er nok nå» ble en suksess. Det fortjente den, for den er et velskrevet, innholdsrikt essay som har skapt debatt rundt viktige tema. Nettopp derfor bør den også møtes med kritikk. For: Er den historien som fortelles sann?

En rekke enkeltmomenter i boka forteller utvilsomt noe sant om vår virkelighet, sannheter som bør utfordres og problematiseres. Dette handler om kapitalismens posisjon, om framveksten av den nyliberale tenkningen, om samfunnsmessige endringer og tilhørende konsekvenser.

Det mer komplekse svaret er likevel at boka tidvis beveger seg på tynn is – fordi den i for stor grad fristes til å betrakte nyliberalismen som en entydig årsaksmekanisme, med kraft til å forme omtrent alt i sitt bilde. Det blir for endimensjonalt, og bør derfor møtes med nyanseringer.

IMG_1294b

Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 24/8-2020

Les videre →

Ukjent sin avatar

Sosialdemokrati vs nyliberalisme [bok]

av

To kraftfulle prosjekt for forming av det norske samfunnet settes opp mot hverandre, klare til duell – så får du vurdere om én står igjen som vinner.

«Boka fortjener terningkast 6» – utdypet med stikkord som velskrevet, lettlest og godt komponert (professor i statsvitenskap Torbjørn Knutsen, Vitforum NTNU 20. oktober 2020).

IMG_1311aSom tittelen tilsier handler boka om sosialdemokrati og nyliberalisme. Når vi bruker begreper som dette, bør det være med forbehold om at de ikke kan forstås som entydige størrelser. Dette blir ekstra tydelig om vi beveger oss på tvers av landegrensene. En nyliberaler i USA og en nyliberaler i Norge vil neppe tenke helt likt eller søke i retning av det samme.

Et særpreg ved oss nordmenn er vår tillit og vilje til aktiv bruk av statsmakten. Slike tendenser oppsto ikke med Arbeiderpartiet, for de kan spores tilbake til 1800-tallet. Nå vil vel noen si at denne styringsviljen har forsvunnet i det blå – men en slik påstand er neppe holdbar, ikke sammenlignet med ståa i mange andre land.

Dessuten, og dette er viktig: nyliberalismen handler ikke om å slippe alt fritt. En prinsippfast nyliberaler vil gjerne forme samfunnsutviklingen, bare på annet vis enn en sosialdemokrat. De deler viljen til å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former. Forskjellen handler ikke om å styre eller ikke, men om hvordan de styrer.

Les videre →

Ukjent sin avatar

Systemendring

av

Den 25. juni ble et opprop publisert i norske aviser, med krav om økonomisk systemendring. Det ble slått fast at hvis vi skal ivareta livsgrunnlaget og samtidig sikre folks grunnleggende behov, trenger samfunnet ny kurs.

Oppropet tar til orde for å «utforme et samfunn som vi, naturen og fremtiden kan leve med». For å komme dit må vekstparadigmet utfordres. Det erkjennes at det ikke er enkelt å endre et system, og at ingen har alle svarene. Det gjelder derfor å mobilisere til idémyldring med bred deltagelse, slik at vi kan peke ut en vei til en bedre framtid.

Det var mange spennende underskrivere bak oppropet. Burde kanskje blitt invitert med, jeg også? Fra evig vekst til grønn politikk og Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn gir tross alt et grundig innblikk i det landskapet oppropet søker seg inn i.

Kanskje noen blir skeptiske, fordi jeg peker på at det er varierte grupperinger som vil endre verden – tidvis langs helt andre spor enn det oppropet søker i retning av. Denne innsikten bør tas på alvor, av de som ønsker å skape endring.

Flytskjema 3b Les videre →

Ukjent sin avatar

Planet of the Humans

av

Jeg har endelig sett vårens mest diskuterte film. Er den en innertier, et makkverk, eller litt begge deler? Hvordan framstår filmen, om jeg ser den i relieff mot det grønne landskapet utforsket gjennom mine bøker?

Kort oppsummering av Planet of the Humans: Etter mange års støtte til det grønne skiftet, har Jeff Gibbs mistet troen på alternative energikilder – det vil si vind-, sol- og bioenergi. Hans påstand er at disse løsningene er omtrent like lite bærekraftig som fossilindustrien.

Slik kritiseres ideen om at det grønne skiftet skal skje gjennom ny teknologi og smartere vekst. Når miljøbevegelsen har støttet en slik utvikling, skyldes det ifølge filmen at både folk og organisasjoner har latt seg kjøpe av mektige kapitalinteresser.

Ikke enkelt å være grønn2
Les videre →
Ukjent sin avatar

Grønn – men ikke radikal nok?

av

Mine grønne meninger gjør meg radikal. Likevel er jeg visst en kjedelig fyr, for de mest radikale. Hvorfor er det sånn, mon tro?

ThunbergIkke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.

Så, la oss bruke meg som case, og svare på to spørsmål: Hva gjør meg radikal? – og hva gjør at jeg likevel er så kjedelig? Deretter bruker vi svarene til å tenke litt om veien til en grønn framtid. Les videre →

Ukjent sin avatar

Styringskunst i koronaens tid

av

Den norske koronadiskusjonen er tidvis heftig. Burde ikke styringsgrepene vært strengere, mykere eller noe helt annet? Å argumentere nyansert i møtet med de som skyter fra hofta, er krevende.

Den som puster dypt vil nok innse at regjeringens strategi hele veien har vært å balansere ulike hensyn mot hverandre, avveie tiltak mot både positive og negative effekter – og ut fra dette justere kursen ved behov. Slik søker de å utøve en kontinuerlig styringskunst, uten å måtte binde seg fast til masta.

Noen aksepterer dette, mens andre reagerer med sinne mot det de oppfatter som uklarhet, dobbeltkommunikasjon og manglende vilje til å bekjempe smitten. Tendenser til uenighet mellom regjeringen og helsemyndighetene er for noen uakseptabelt. Kritikken er tidvis hard, såpass at den kan undergrave tilliten til de som skal lede samfunnet gjennom krisen.

Er motstanden velbegrunnet, eller handler det om manglende forståelse for det komplekse farvannet vi må navigere gjennom?

Corona3 Les videre →

Ukjent sin avatar

Koronaviruset – i Ernas grep?

av

De første par ukene i mars vokste kritikken om at Norge møtte koronaviruset på tafatt måte. De fleste kjente derfor lettelse da Erna & co den 12. mars sto fram som tydelige ledere.

CoronaFramtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.

Det er interessant å merke seg at Sverige og England følger en annen strategi enn Norge. Midt i mars er tiltakene mer tilbakelente, uten stengte skoler eller forbud mot ansamling av mange mennesker. Kanskje de vil komme etter om noen dager, men enn så lenge følger landene ulik kurs.

Som sjøfarts- og fiskenasjon vet vi at det å styre skuta gjennom opprørt hav, krever at en gjør de rette tingene, på så rett tidspunkt som mulig. Ferden blir åpenbart ekstra krevende når farvannet er ukjent og rådene usikre.

Situasjonen vi befinner oss i handler ikke bare om viruset, tiltak mot smitte og behandling av de syke. Vi er i berøring med et mer omfattende tema, nemlig forholdet mellom statens styringsgrep og samfunnets/folks respons på disse.

Der epidemier i en fjern fortid bare måtte gå sin gang, har de gjennom de siste århundrene blitt møtt stadig mer aktivt. I vår tid erkjennes, bearbeides og kanaliseres de gjennom en avansert styringskunst, forankret i en stadig mer omfattende verktøykasse.

En kan nok legge planer og etablere strategier i forkant, men det å styre på god måte betinger at en kontinuerlig gjør nye vurderinger, beslutninger og handlinger – preget av en evig usikkerhet om det en gjør er riktig eller feil, bra eller dårlig. La oss belyse tidslinjen, fra et slikt ståsted. Les videre →