Hvordan former et politisk parti sin politikk? Hva repeteres gjennom årene, hva mistes på veien, og hva tilføyes? Hvordan framstår partiet i den offentlige debatten? Hva er potensialet for framtiden? Slike spørsmål kan stilles til alle partiene, men her handler det om MDG.
Jeg er ikke sikker på når jeg første gang hørte om De Grønne, men ettersom jeg alt på 1980-tallet var miljøbevisst politiker, fikk jeg nok med meg stiftelsen i 1988. Kort tid etter ble jeg student og politisk aktiv i Trondheim, der MDG kom inn i bystyret alt i 1991.
I årene som fulgte betraktet jeg partiet som en spennende blomst i partifloraen. Likevel var det først utover 2000-tallet jeg begynte å åpne meg for muligheten, og etter hvert fikk partiet min stemme ved lokalvalg. Så, høsten 2012, meldte jeg meg inn – og vipps så ble jeg tredjekandidat til Stortinget, valgkampleder og etter hvert også fylkesleder.
Sommeren 2013, rett før De Grønne endelig vant plass på Stortinget, forsøkte jeg med teksten Politikkens indre liv å sette ord på den hyperaktive boblen vi befant oss i. Men, nei, selv ikke der klarte jeg å fange inn hvor hardt og intenst vi jobbet det året. Til sist krasjet det – men: jeg var med da det skjedde, den gang MDG på noen sommeruker gikk fra ukjent miniparti til nasjonalt fenomen.
Hva bidro til at jeg kastet meg med på den grønne bølgen? Hvor kommer den fra, tanken om at De Grønne var mer sexy i 2013 enn i 2021? Har noe gått tapt på veien? Og har de rett, de som påstår at klimasaken har åpnet for stadig mer moralistisk, ovenfra-og-ned retorikk fra partiets politikere?
Før vi går nærmere inn på dette, noen kjappe ord om mine fire-fem hatter: Jeg er bidragsyter til Agora 3-4 2020, med artikkelen Foucault, Governmentality og det nyliberale Norge – og ga i høst ut boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme, der Foucaults forelesninger rammer inn en fortelling om norsk styringskunst og samfunnsforming (fra 1814 til 2020).
Ikke at min person er så interessant da – men graden av grønn radikalitet, og enda mer hvordan vi argumenterer for vår sak, bringer oss inn i diskusjoner som river og sliter i gruppen av miljøengasjerte mennesker. Tidvis litt som i Life of Brian, med alle sine motstridende folkefronter.
Framtiden vil fortelle oss om grepene som ble gjort og tidspunktet de ble innført på, var velfunderte eller feilslåtte. Kanskje evalueringen vil konkludere med at regjeringen brukte for lang tid før de tok grep? Eller kanskje vi vil godta tanken om at det å innføre strenge tiltak for tidlig, ville utløst reaksjoner og manglende vilje til å akseptere grepene – med negative effekter på lengre sikt.
Jeg stiller spørsmålet, men har ikke tenkt å gi noe entydig svar. Isteden vil jeg bidra til en ny synsvinkel på boka. I en av de mange Facebook-trådene der den ble diskutert, var det én som spurte om vi bør se Terje Tvedt som en norsk utgave av Michel Foucault? Eller, ordene var kanskje hakket mer sarkastiske, a la ikke stort mer enn Foucault light?
◦ Hammerbloggen ◦ 