I ny og ne kommer en over bøker som blir stående som litt ekstra betydningsfulle. «Naturens politikk – politikkens natur» av Kristin Asdal føyer seg inn på den lista.
Jeg har lest den grundig, og skal her forsøke å gjengi dens ene hovedspor: norsk miljøpolitisk historie etter 1945.
Boka har også et annet hovedspor; hvordan vi forstår politikk. Asdal anvender nemlig et dynamisk, mangefasettert perspektiv i sin analyse av miljøpolitikkens historie, noe jeg håper blir synlig, selv om jeg lar den konkrete utviklingen forbli i sentrum for min framstilling.
Jeg skrev disse ordene for noen måneder siden, som innledning til en riktig så kritisk tekst. Den skulle publiseres, men jeg fikk kalde føtter. Spesielt det å bruke meg selv som case føltes skummelt.
Boka beveger seg innom en rekke forskningsmetoder, men disse skrives inn i to brede metodologier – med ulike oppfatninger om både kunnskap og virkelighet. Slik belyses et sentralt, men underbehandlet brytningspunkt i den moderne samfunnsvitenskapen.
Det har vært en krevende tekst å skrive, men, jo, tror jeg har fått det til. Det har blitt ei bok for den som både vil forstå Foucaults begrepsunivers, og samtidig se hvordan analysegrepene kan anvendes til å belyse ikke bare barnehagen, men også helse, skole, NAV eller andre utsnitt av det moderne samfunnet. Det meste som behandles, kan gjenfinnes i de fleste velferds- og profesjonsfelt, for den som vil la seg inspirere.
◦ Hammerbloggen ◦ 